Akita hundens historie
 

Odate-Inu
Etter at den nasjonale isoleringspolitikken, under den 300 år lange Tokugawa epoken, opphørte i 1853 ble det importert mange forskjellige typer av hunder fra alle verdens hjørne samtidig med utenlandsk kultur.

Under Meiji epoken (1868-1912) førte den raske anerkjennelsen av den vestlige kulturen til en minket interesse for den japanske kulturen og da også en minking eller tilnærmet utryddelse av mange japanske levende dyr og objekter under denne perioden. Menneskene begynte å favorisere hundene fra vesten hvilket ledde til forsømmelse av de japanske hundene. Den generelle trenden var å vøre vestlige ting, og fremmede hunderaser var høyt skattet. Dette resulterte i at de japanske hundene gradvis ble utblandet og situasjonen ble meget alvorlig i den senere delen av Taisho Perioden (1912-1926). Snart var det færre japanske hunder å se i byene og de eksisterte nesten bare i jaktbyene oppe i bergstraktene.

Mange forskjellige hunder ble brukt i denne kryssavlen. Dette inkluderte en ekstra stor hund med hengeører som er antatt å være en mastiff. Denne hunden kom til Akita distriktet rundt 1868 med en tysk gruvingeniør som var blitt invitert til Ani koppergruve i området. En annen meget stor hund, antatt å være en St. Bernhards blandning, ble importert fra utlandet rundt 1904, av Mr. Kenkichi Mogami fra Kakumagawa machi i sørlige Akita.
 

Tosa kamphunder begynte nå å introduseres i Akita regionen. Til å begynne med var Akitaen sterkere enn Tosaen. Gradvis forandret dette seg etter hvert som rasen ble krysset med Tosa og andre europeiske raser. Arrangørene og tilhengerne av hundkamper i Odate fikk imidlertid et uventet nederlag. Hunde-, okse- og hanekamper hadde alle blitt meget populære i mange deler av Japan og pengeinnsatsene var så høye at regjeringen iverksatt streng kontroll på alle områdene. I 1909 utferdede Masataka Mon, den daværende guvernøren i Akita regionen, en forordning som helt forbød hundkamper.

Hundkampentusiaster i Odate mistet nå hensikten med å holde hunder. Og, for å gjøre ting verre for hundene, ble det innført en hundeskattlov det påfølgende året. Dette, kombinert med en bevegelse som ønsket å utrydde alle villhunder, grunnet rabies utbrudd, resulterte i et fryktelig tilbakeslag for Odate Inu som nå havnet på randen av utryddelse.

Kryssavlen ble ytterligere intensifiert for å produsere en ny type hunder i Odate som ble kalt ”Kairyo-ken” (”forbedret hund”) eller ”Shin-Akita” (”Ny Akita”). Den hovedsaklige forskjellen mellom den og Tosa var hvordan den bar halen. Den ideelle halen på en ”Shin-Akita” skulle bæres ringlet over ryggen. Disse nye variantene ble fremmet og oppskattet frem til begynnelsen av Showa epoken (sent 1920-tall). Fra Meiji til Taisho epoken ble Odate hundene derfor klassifisert i to kategorier. En var den japanske typen, som var over middels stor med opprettstående ører og en ringlet hale. Den andre var den blandede europeiske typen ”Shin-Akita” som ble brukt i hundekamper.
 

Det virket nesten som om renrasede japanske hunder ikke lengre var å se rundt Odate. Sanningen var at disse hundene ble tatt vare på som vakthunder i landsbyene nære Odate, og som jakthunder i bergsdistriktene. 

Akita hunden var dog den av de japanske hundene som minket mest, ikke bare i antall men også i raserenhet grunnet all kryssavlen med hunder fra vest inklusive Tosaen.

Rundt 1915 igangsatte foruroligede intellektuelle blant entusiaster, ledet av Odates borgermester, en bevegelse for å stanse kryssavlen samt for å bevare særegne japanske kulturskatter for fremtidige generasjoner, inklusive de japanske hundene. Takket vare dette arbeid ble den japanske regjeringen påvirket til å opprette ”Naturmonument-lovgivningen” i 1919 og under lederskap av Dr. Shozaburo Watase  ble loven om beskyttelsen av arter godkjent. Dette tiltaket har betydd mye for de japanske renrasede hundene av i dag.
 

I år 1899 ble to Odate-Inu frembydd til Keiseren Taisho som gave mens han fortsatt var kronprins. To Odate-Inu ble også stilt ut på Taisho utstillingen i 1914, i Tokyo der de fikk utmerkelser og ble tildelt silver og bronse premier.

I 1920 kom Dr. Watase til Odate området for å se på Odate hundene. Imidlertid, ettersom det eksisterte så mange forskjellige typer Akita hunder, var han ikke i stand til å finne noen som egnet seg som nasjonalmonument.

Dr. Watases inspeksjon for å sjekke Odate Inuens kvalifikasjoner som nasjonalmonument, tok oppdretterne i Odate på sengen. Plutselig innså de viktighetene ved å bevare den japanske hunderasen. Dette er det som omsider banet vei for rekonstruksjonen av Akita rasen, som var den første hunderasen utnevnt til nasjonalmonument.

Utnevnelsen av rasen som nasjonalmonument ble derfor det mest effektive hjelpemidlet for å motvirke utstrakt kryssningsavl. Nå ble endelig oppdrettere og allmennheten oppmerksomme på hvor viktig det var å bevare de japanske rasene.

For å få i stand en rekonstruksjon av rasen ble det sendt representanter til landsbygden og til Matagi byene for å gå til anskaffelse av lokale hunder da disse hundene var regnet for å være mindre berørte av kryssningsavlen.

Nasjonalmonument
Trass at nasjonalmonument loven ble grunnlagt av den japanske regjeringen i 1919 tok det nesten tolv år før rasen med navnet ”Akita” ble erklært som nasjonalmonument i juli i 1931, og da etter at den andre inspeksjonsgruppen, ledd av Dr. Tokio Kaburagi, reiste til Odate med en forpliktelse om at Akita hunden skulle gjenopprettes til det man mente var den rene japanske hundetypen. På denne tiden var de japanske hunder kun kjent etter sine lokale navn. I Akita ble de store hundene kalt for Odate hunder, Nambu hunder, Kazuno hunder, etc. Navnet Akita inu, et samlingsnavn for alle de store hundene i Odate, ble nå brukt for første gang ved lovgivningen i september 1931 og 9 særdeles bra Akita hunder ble nå utsett til nasjonalmonument.

I følge mange av de lærde med kjennskap til de japanske hundene, inklusive Mr. Yonekichi Hiraiwa fra Tokyo og Prof. Katsushiro Kudo fra Iwate Universitetet, var den opprinnelige typen av Akita hund sannsynligvis på størrelse med Matagi hundene som befant seg i avsides liggende landsbyer i bergstraktene gjennom hele Japan. Disse Matagi hundene var en anelse større enn medium store hunder.

Hachiko

Hachikos trofasthet ble beskrevet i Asahi avisen den 4. august 1932, og Akitaens rykte spred seg over hele Japan. Hachiko ble født i Odate i 1923 og kom til Tokyo to måneder senere. Hachikos eides av Dr. Ueno, professor ved Tokyo Universitetet. Dr. Ueno gikk bort da Hachiko kun var et og et halvt år gammel. I de følgende ti årene fortsatte Hachiko å gå til Shibuya stasjonen hver aften for å vente på sin eier trass at han var død. Hachiko selv dog i 1935. Hachikos historie beveget hele det japanske folket. Navnet ”Hachiko” ble ikke bare kjent i hele landet, men også utenfor landets grenser, og rasen Akita havnet også i rampelyset.

Allmennhetens interesse for Hachiko gjorde Akita rasen populær som nå tiltrakk seg mange tilhengere. Imidlertid kunne man ikke forvente noen utvikling av rasen på dette tidspunktet grunnet ”episoden i Mandsjuria” (1931) og de påfølgende 15 årene med krig. Dette er sannsynligvis også grunnen til at publiserte materiell og arkiver om Akitaen fra denne tiden er begrensede til historiene kring Hachiko.

Krigene
Episoden i Mandsjuria, en krig mellom Japan og Kina som utviklet seg til en omfattende krig i de kalde nordlige delene av Kina, økte straks etterspørselen på katt- og hundpelser til militærkleder. Grunnet sin størrelse var det stor etterspørsel på Akitaen. Polisen beordret at alle hunder, unntatt Tysk Schæfer som ble brukt som militærhunder, skulle fanges og konfiskeres. Det ble sagt at hundefangere lette grundig igjennom trange smug i byer og på landsorten for å fange og døde hundene. Rasetilhengere prøvde å styre klar av bestemmelsen gjennom å smugle ut sine hunder til jegere og bønder i bergstraktene, eller til eplehagene i Aomori distriktet der de ble brukt som vakthunder. Noen prøvde å villede hundefangerne gjennom å gi Akitaene navn som var typiske for Schæfere, eller gjennom å kryssavle med dem. Dette forklarer hvorfor mange stamfedre til etterkrigsakitaen har navn som “Peace”, “Long”, “Carl” og “Mary”. Dette var, på alle måter, en ekstremt uheldig tid for hunder og i tillegg for deres eiere og beundrere.

Etter krigen ble halve Karafuto (Sakhalin) overdratt til Japan. Mange japanere fra de nordligste delene av Japan reiste til Karafuto for å arbeide som sildfiskere. Som følge av dette ble flere av de store, rolige trekkhundene fra Karafuto (mankehøyde på 56-66 cm med en vekt på 30-40 kg og med rikelig pels) medbrakt av sine eiere til de nordlige delene av Japan (Hokkaido) da disse vendte hjem igjen. De ble krysset med de innhemske japanske hundene, og det er grunnen til at det den dag i dag blir født Akitaer med langpels.
 

I september 1941 sluttet Japan seg til den andre verdenskrigen. Grunnet matmangelen som nå oppsto ble det problematisk å drive oppdrett av så store hunder som Akitaen. I tillegg ble de som ble oppdaget da de foret hunder, stemplet som forrædere. Derfor ble mange Akita hunder på denne tiden avlivet. Mange hunder i Japan ble også denne gangen rekvirert av militæret. Allikevel klarte et lite antall mennesker å gjemme bort sine Akitaer. Under den vanskelige tiden rett etter krigen ble en del hunder igjen kilde til hud og mat.

Helen Keller

Helen Keller er blitt berømt som en person som fremgangsrikt utmanet sitt øde å være blind, døv og stum. På sin turné i Japan i 1937, besøkte hun Akita distriktet. Ved dette tidspunktet uttrykket hun sitt ønske om å eie en Akita som selskapshund ettersom hun hadde hørt tales om Hachiko. Mr. Ichiro Ogasawara tilbød henne da en Akita som hette Kamikaze som gave. Han var den første Akitaen som kom til USA men uheldigvis dog han av valpesyke. Kamikazes bror, Kenzan, ble da sendt med båt i 1939 til USA som erstatning.

Det er blitt sagt at Helen Kellers inntrykk av Akitaen var at “med unntak av Akitaen finnes det ingen hund som skjønner sin eieres følelser”

Imidlertid så fikk nyheten om Helen Kellers Akita, samt andre amerikaneres interesse for rasen, den betydningen at rasen fikk stor popularitet i Japan, hvilket ledde til, ifølge ryktene, at bastarder som lignet Akitaer ble solgt for store summer. Tidspunktet passet også utmerket for Kongo-Go (sid 15) som nå vant topp plasseringer på JKCs utstillinger. Den samme typen hund, Kincho-Go, erobret Meiyosho tittelen (høyeste oppnåelige tittelen) på Akiho utstillingen som resulterte i en rask økning av denne tunge typen Akita fra sent 1940 til tidlig 1950-tall. Men noen oppdrettere ble nokså bekymret over denne trend og startet en kampanje for å forbedre rasen. Dette resulterte etter hvert i dagens Akita hunder. 

© Britt Nyberg