Akitaens standard og Akita klubbene.
 

Akita Inu Hozonkai (Akiho) ble grunnlagt i 1927 av Odates borgermester Mr. Shigeie Izumi, og grunnet en økende bekymring for de innhemske rasene blant allmennheten, ble også Nipponken Hozonkai (Nippo) stiftet i Tokyo, juni 1928. Nippo er en organisasjon for Akita, Hokkaido, Shiba, Kai, Kishu og Shikoku.

Den første offisielle Akita standarden ble laget av Nippo i 1933. Nippo vedtok å klassifisere alle de japanske hundene, fra smått til stort, som en rase men i forskjellige varianter. Akitaen ble plassert i den store japanske hundgruppen. På denne måten ble Akitaen da sammen-lignbar med de middelsstore og små japanske hundene som er beskrevne i den japanske standarden. De middelsstore hundene ble brukt som modell for å beskrive den ideelle japanske hunden i standarden, ettersom hunder av denne størrelse var generelt mer enhetlige. De små hundene var også blitt påvirket av blandningsavlen. De store hundene var på dette tidspunktet minst homogene ettersom de var mye mer kryssavlede enn de andre.

Akiho adopterte Nippos standard i 1934 og reviderte den i 1955.

Akitainu Kyokai (Akikyo), den tredje Akita foreningen, ble organisert under lederskap av Mr. Katsusuke Ishihara, samarbeidet nært med Akiho for å få skrivet den første Akikyo Akita standarden i 1948.

JKC og FCIs standarder for de japanske hundene ble laget rundt 1955 med Nippo, Akiho og Akikyo standardene som mønster.

Akitaen ble anerkjent som rase av FCI i 1964.
 

I følge medlemmer av de japanske hundorganisasjonene har Akita standarden blitt revidert med jevne mellomrom for å legge til flere detaljer uten å forandre de grunnleggende prinsippene i standarden for å hjelpe dommere og oppdrettere.

 

Beskyttelse og restaurering av Akita rasen.
Etter den andre verdenskrigen fikk de amerikanske okkupasjonsstyrkene, og andre sivile amerikaner stasjonert i Akita distriktet, opp øynene for rasen og ble imponert over disse store hundene og ønsket seg Akitaer som selskapsdyr. Dette var, som tidligere nevnt, vanskelige tider og mange japanere var nær sultedøden. Allikevel ble oppdrett av rasen gjenopptatt. Knapt et dusin Akitaer hadde overlevd krigen og man har mye å takke disse oppdretterne for deres store anstrengelser.

Mr. Kyono, fra sørlige Akita distriktet, skrev den korte listen over navnene på de Akitaene som hadde overlevd krigen. Disse var: Ichinoseki Goma go, Shintora-go, Daini Terunishiki-go, Hachiman-go, Datenohana go, Arawashi-go og Daini Matsumine-go, alle fra Ichinoseki linien; Raiden-go, Dewawaka-go, Taishuu-go, Tatemitsu-go og Shin-mutsu-go, fra Dewa linien: og andre medregnet Etsumaru-go, Akaishime-go, Futatsui Goma-go, Fujinohana-go, Ichimaru-go og Genzou Shiro-go.

Gjenoppbyggingen av byen Odate etter krigen, som ble ansett for å være hjemmestedet for Akita, gikk ganske raskt. Allerede i november 1947 ble den 11.e og første etterkrigs-utstillingen arrangert. Det ble en ”utstillingsmonter” mer enn en utstilling.

I april i 1948 ble den 12.e utstillingen arrangert med mer enn 60 deltagende hunder. Ved utstillingen presenterte undervisningskomiteen fra Odate premien “Yuuryoukensho” (”Utmerket type”) for første gangen.
 

(Tachibana) Fra rekonstruksjonstiden etter krigen fantes det to viktige avlslinjer, Ichinoseki og Dewa linjene. Det var Dewa linjen som først ble populær over hele Japan og, i tillegg, blant den amerikanske okkupasjonsstyrken. Linjen som var representert av bl.a. "Kongo-Go", ble meget anerkjent. På samme tid ble Ichinoseki linjene videreført med "Goromaru" og "Gyokuun". Rundt 1960, takket være "Toou" and "Toun" fra Ichinoseki linjen, havnet Akita rasen igjen i rampelyset. Grunnet problemene med homogenitet fikk oppdretterne tidlig problemer da de prøvde å gjenskape rasen slik at den skulle ligne mer på de japanske hundene. Målsettingen var å eliminere detaljfeilene i både Dewa og Ichinoseki typene og avle mot den japanske typen som sto beskriven i den japanske Akita standarden.
 

Dewa linjen begynte å minke i antall da de fleste japanske hundoppdretterne fikk problemer med å avle frem Akita hunder som lignet de typiske japanske raser fra Kongos linjer.

Ichinoseki linjen, representert av Goromaru, begynte nå å erstatte hundene fra Dewa linjen. Det ble endelig fremgang i avlen med å få Akitaen å ligne den japanske typen da Goromaru ble paret med tisper av Taihei og Nikkei linjene fra sørlige Akita.

Akitaen i moderne tid
Akitaens pelsfarger har variert under årene etter den andre verdenskrigen. Rett etter krigen hadde Akitaen mange farger som inkluderte sesam, rød, rød sesam, tigret, sort tigret, sort sesam, hvit og noen helt sorte. I følge katalogen fra Akiho utstillingen i 1953 var fargene på de 127 deltagende Akitaene følgende: 36 sort sesam; 35 rød sesam; 15 røde; 13 sort tigret; 10 sesam; 8 hvite; 7 tigrete og 3 pinto. Antallet utstilte hunder i de forskjellige fargene varierte fra utstilling til utstilling og det var ingen spesiell trend. Ved en utstilling kunne det være mange røde og rød sesam hunder, og på den neste flere sort sesam og tigrete hunder.

Før 1941 ble kun et fåtall fotografier av røde hunder med Urajiro publisert i hundeblader. Men det fantes noen få Akitaer med denne fargen som deltok på utstillinger allerede da. Disse hundene var dog ikke så etterspurt ettersom de ble kalt ”spisshundtype” og fargen ble også et meget diskutert tema blant dommerne. Og, ettersom det fortsatt var mange raseentusiaster fra hundekamptiden i hundorganisasjonene, varierte meningene sterkt. De som argumenterte for fargen poengterte at, hvis de japanske hundene alle var en naturlig del av den japanske faunaen siden oldtiden, så var det bare naturlig at Akitaen også hadde de samme fargene og utseendet til de andre japanske rasene.

På sent 60-tall og tidlig 70-tall begynte det å dukke opp problemer med Akitaens pelsfarge og struktur, samt størrelsen og mentaliteten. Under en periode begynte derfor Akita oppdretter og forhandlere å avle frem mindre hunder som ble populære men ikke var innenfor standarden. Mange Akitaer med trange brystkasser, rette skulder med lite masse ble nå avlet frem. Men noen japanske Akita oppdrettere oppmerksomme dette og arbeidet med å rette opp denne trenden.

I 1964, når Bankomaru (rød med Urajiro) ble tildelt Meiyosho prisen (høyeste utmerkelsen i Akiho som kun tildeles en tispe og en hannhund hvert år, og kun til hunder over 4 års alder) tiltrekket seg hans farge mye oppmerksomhet og Akitaer med Urajiro ble meget populære. Men problemet var at etter Bankomaru dukket det ikke opp noen Akitaer med denne fargen som var av fremragende type hvilket gjorde at det ble vanskelig å popularisere utseendet. I følge utstillingsrapporter i AKIHO blader begynte hunder med denne fargen å øke i antall først rundt 1975. Dette beror nok mye på at autoritetene i hundeorganisasjonene hadde forandret sin oppfattning vedrørende fargen samt at tilhengerne av rasen hadde begynte å oppskatte den. Dette i sin tur ledde til at flere oppdrettere begynte å avle mot denne fargen og flere skaffede seg hunder som var røde med Urajiro. Siden ca. 1985 har alle røde hunder Urajiro.
 

Disse hundene ble ikke bare oppskattet av Akita entusiaster men også av tilhengerne av de japanske rasene generelt. I tillegg til pelsfargen ble detaljer i hodet samt Akitaens bygning, mer lik de japanske hundene. De mistet også karakteristikker som var mer typiske for Schæferen og innvirkningene fra Tosaen. Om man sammenlignet disse Akitaene med de røde Shibaene ville begge to helt klart være representanter for de innfødte japanske hundene.

De sort sesam, rød sesam og sesam fargene generelt ble nesten helt borte i rasen, mens de hvite og tigrete ble igjen. Dette skyldes hva oppdrettere og dommere foretrakk. Den hvite pelsfargen har blitt beundret siden gamle dager som en farge som betegner renhet. Tigrete Akitaer har bestandig hatt mange tilhengere og har hele tiden vært representert i relativt høye tall. Denne fargen manede frem et bilde av forne tiders stolte og modige samurai.
 

1990 (Foto S.Mahar, knl Awoyama USA)

Det tok oppdretterne rundt 35 år med hardt arbeid for å restaurere Akitaen etter krigen. Dette oppnådde de gjennom selektiv avl for å eliminere innvirkningene fra tidligere kryssningsavl, og gjennom evalueringen av hundene på utstillinger. Anstrengelsene som ble gjort av disse tilhengerne av rasen har vært uunnværlige og resulterte i gjenopprettingen av den rene Akitaen så som den så ut før perioden med hundekamper.

Nylig har JKC begynt å påta seg en internasjonal rolle gjennom å involvere seg mer i internasjonale kulturutvekslinger. Dette vil forhåpentligvis lede til en større og bredere forståelse for rasen blant tilhengere rundt om i hele verden.
 

Dagens Akita i Japan

Akitaens farger
Akitaens farger er rød, også inkludert sesamfargen som er røde hår med sorte hårtupper, hvit og tigret. Den mest ettertraktede røde fargen er den som minner om ”rød sand” eller ”rødt støv”.

Tigret, her kalt “Tr” > Hvit kalt “V” > Rød kalt “Re”, hvilket betyr at:
Tigret farve dominerer over rød, som i sin tur dominerer over hvit.
Ta for eksempel en parring mellom en TrTr og en ReRe hund =F1 generasjonen: TrRe
F2 generasjonen: TrTr TrRe TrRe ReRe = 3 Tigret, 1 Rød

En lignende situasjon forholder seg mellom tigret Tr og hvit V = 3 tigret, 1 hvit.
Men, i tilfellet tigret TrRe x tigret TrV vil resultatet bli = TrTr TrRe TrV tigret og ReV rød eller hvit (i følge regelen skulle egentlig ReV bli rød).

Re x Wh skulle i teorien ikke produsere noen tigrete, men tigrete dukker allikevel opp, avhengig av foreldregenerasjonen bak disse. Dette er ikke enkelt å forklare men en kortfattet forklaring er på sin plass.

Tigret. Skulle en rød dukke opp etter Tr x Tr (TrTr eller TrRe eller TrV), kan man regne med at ReRe eller ReV er involvert. Røde etter tigrete foreldre har aldri produsert tigret, kun røde eller hvite.
Men, om begge foreldrene er tigrete, eller om en av foreldrene er tigret, vil rød x hvit produsere tigret. Deres avkom vil med all sannsynlighet bli tigret, rød og hvit. Det har blitt rapportert om avlshunder med over tusen avkommer som aldri har produsert et eneste rødt avkom. Dette kan skyldes TrTr som virker være meget dominant. En teori går ut på at den tigrete fargen hos de asiatiske hundene skyldes samme gen som gir ”tabby” (skildpadde-farge) hos bl.a. katt og at dette styrkes av at stripene er ujevnt fordelt samt gir inntrykk av å være litt ”rotete”.

Tigrete hunder kan være rødtigrete, sølvtigrete (snøtigret) eller sorttigrete.

Hvit. Hvit akita er en avbleket rød eller tigret hund med få/bleke striper, grunnet chinchilla-genen som har innvirkning på fargegener (dog ikke den sorte fargen). Forskjellene kan ses på renheten i den hvite fargen og med kjennskap til foreldrenes farger. En rød x hvit vil ofte gi hvite som har en noe kremaktig hvitfarge, mens en tigret x hvit vil gi nesten blålig skimmer i den hvite pelsfargen. Den sistnevnte fargen er mest ønskelig da den ser renere ut.

Hvordan  bedømme en Akita
Fargen, kondisjonen og kvaliteten på pelsen har stor betydning for hva japanere mener med “helhetsinntrykk”. Akitaens størrelse, proporsjoner og bygning er imidlertid enda mer viktige og må være innenfor standarden.

Men, for å være ”utmerket” i både bygning og mentalitet må Akitaen i tillegg ha andre kvaliteter. Akitaens ører skal være plassert i korrekt vinkel sett både foran og fra siden. Skallen skal være bred og toppen av hodet, mellom ørenene, skal være nesten rett og flat og ikke rundt eller spisst. Pannen skal være bred og nesten flat, og kinnene velutviklede. Hodefasongen skal minne litt om en vaskebjørn. Plasseringen av den kraftige nakken må gi inntrykk av styrke. Ryggen skal være rett med en sterk lend. Akitaen må ha en korrekt ringlet hale da halen bidrar mye til hundens verdige utseende, og den bør ligge ringlet over lenden uten hjelp av handleren. Akitaen skal være velbalansert med de for rasen korrekte vinklingene og plasseringen av benene. Når den står må den utstråle selvsikkerhet i tillegg til stolthet.

Hvis styrke og stolthet savnes er det en alvorlig feil ettersom det er typiske karakterstrekk for rasen. Det japanske uttrykket i de trekantede øynene må være der, det rolige og modige. Det bør aldri være noe ”fjollet” over en Akita. Det er dog ønskelig at valper og unge hunder har en glad og barnslig attityde og det forventes at tisper er feminine og utstråler sjarm.

Akitaen har lett for å bli en ”hode & uttrykk” hund ved bedømningen, noe som forøvrig er tydelig på AKIHO utstillingene i Japan der hundene ikke vises i bevegelse men fremvises stående. Helheten er A & O men Akitaen må inneha de karakteristiske rasetrekkene.

Delingen av rasen
I 1969, Da Mr. Keiichi Ogasawara, daværende formann i AKIHO, besøkte Los Angeles, ble han spurt av amerikanerne, ”Dere japanere priser gamle ting fra fortiden. Hvorfor avviser dere da den gamle typen Akita og sier at den er uønsket?”  Problemet med de store forskjellene startet , i flg Mr. Ogasawara, da tusentalls Akitaer var blitt produsert i andre land og at mange av disse ikke lignet på Akitaen i Japan.

I Hamm, Tyskland, i juni 1991, informerte JKC at det ville komme en forandring i rasestandarden i en nær fremtid, som gikk på den sorte masken og pinto fargen ettersom disse var rester fra etterkrigstiden. Mange europeer forsto at de nå måtte begynne å tenke om og avle mot den ”moderne” japanske typen Akita. Andre ville ikke tro det som ble sagt ettersom JKC ikke hadde sendt en offisiell søknad om forandring av rasestandarden hadde til FCI. Det største problemet var nok at veldig mange Akita tilhengere over hele verden kun hadde hunder av såkalte ”amerikanske” typer. De hadde i utgangspunkt kjøpt Akitaer, for nå å høre at det de hadde ikke var ”ekte” Akitaer. Man må huske på at hunder fra både Kongo og Goromaru linjene, inklusive dagens japanske Akita typer, er blitt eksportert fra Japan rundt om i verden.

Det utviklet seg til en veritabelt ”bikkjeslagsmål” mellom tilhengerne av den amerikanske typen, og de som innså at det ville bli forandringer, etter møtet i Hamm. Og da FCI aksepterte Akita standarden fra opprinnelseslandet Japan ble følgen den at den amerikanske typen Akita, med sort maske og pinto farger, ikke lengre vant like mye på FCI-utstillinger da disse fargene ble ansett som en alvorlig feil. Nå ble satt i gang en massiv kampanje blant Akita eiere i flere FCI land, med støtte fra USA, for å påvirke Japan og FCI til å dele rasen.

På FCIs Generalforsamling i Mexico i juni 1999 ble det vedtatt at rasen skulle deles i to, Akita med opprinnelsesland og hjemland Japan i gruppe 5, og Great Japanese Dog med opprinnelsesland i Japan og hjemland i USA og som nå ble flyttet til gruppe 2.

Det ble nærmest en lettelse for begge ”leirene”, da delingen endelig ble et faktum den 1/1-2000, og man kunne begynne å konsentrere seg om sin ”type” samt at begge typene/rasene var korrekte.

Verken USA, Canada, England eller Australia har foreløpig delt rasen men det finnes allikevel kolonier med ”hel-japanske” hunder i alle disse land, med unntak av Australia. USA har importert en god del hunder fra Japan og har også blandninger mellom den amerikanske og den japanske typen som fenotypemessig sett ville blitt klassifisert som japanske, og foreløpig har de som ønsker å dele rasene i disse land ikke nådd frem. Men det jobbes intenst med saken.

© Britt Nyberg